Hva er det med politikere likevel?

Finnes det noen ærlige politikere? Er det noen politiker som ikke prøver å sko seg på alle måter? Hvorfor er nesten hver politiker fanget med noe bedrageri på et tidspunkt i karrieren? Hvorfor blir noen mennesker politikere? Er det fordi de ønsker å endre noe? Eller vil de bare ha en sikker jobb? Mange spørsmål og jeg vil sikkert aldri få noen svar.

Åpenbart er jeg ikke spesielt imponert av våre politikere, enten her i Stavanger eller de som sitter i Oslo og bestemmer. Det er bare mye snakk om alt og ingenting skjer. Jeg kan ta ungdomsarbeidsledighet som et eksempel. Den er ikke høy i Norge, men det er noen byer der den er så høy som 15%. Det er tydeligvis ikke et problem ifølge politikerne. Joda, det er ”uheldig”, men egentlig spiller det ingen rolle. Vi har olje!

Oljen synes å være svaret på alle problemer. Penger i oljefondet er nok og til overs for alle nordmenn over millioner av år. Det svarte gull frelser oss fra det onde og økonomiske bekymringer. Den stakkars 20-åring som ikke får en jobb, hvor mye han eller hun enn prøver, kan rett og slett slutte å bekymre seg og drømme søte drømmer om oljen fra Nordsjøen.

Jeg har en idé. Hvis vi lar en arbeidsløs 20-åring bytte jobb med en av politikerne i Stortinget, hva ville skje? Sannsynligvis bare positive ting. 20-åringen ville ikke være så blasert og vil sikkert være i stand til å styre opp både det ene og det andre.

Såre muskler i hele kroppen

Nå har jeg trent hardt to dager på rad, og jeg har allerede så såre muskler at jeg kan knapt gå. Jeg lurer på hvordan det vil være i morgen! Jeg trener på 24-7 Treningssenter nede på Spilderhaugsgaten her i Stavanger, og det er et virkelig bra gym. Det eneste spørsmålet er om jeg noensinne vil prøve på virtuell spinning igjen. Jøss! Det var tøft.

Det var i går at jeg kom til gymmet etter jobb og en av instruktørene spurte meg om jeg ville prøve på virtuell spinning. Litt nølende var jeg, men jeg sa ok. Jeg satte meg på sykkelen, tok føttene i pedalene, satt flasken på plass og tok et dypt åndedrag. Siden tok det bare ett minutt før jeg knapt kunne puste i det hele tatt. Spinninginstruktøren, en veltrent jente (ganske stilig) i 30-årene, hadde et høyt tempo fra start og etter det økte det bare. Musikken dundret i ørene og alle rundt meg syklet for harde livet. Eller det var nok bare jeg som syklet så bena var i ferd med å gå av. De andre syntes å mene at tempoet var som en tur i parken på en søndag. Etter 45 minutter var det hele over, og jeg sjanglet bort til garderoben.

Så trente jeg i dag også. Hvorfor? Jeg hadde lovet en venn til å bli med til gymmet og vise noen øvelser. Da jeg vel var inne blant vektstenger og vekter, behøvde jeg selvsagt øve litt selv også. Så nå sitter jeg her på sofaen og kan så vidt bevege meg. Ouch.